# vi er samlet her i dag...

...for å ta farvel med personene som brutalt mistet livene sine...
Sånn begynte fredagens assembly/møte/begravelse. Da vi kom til skolen fredag morgen var det gravstener plassert på gresset ved inngangen. På det sto navnene til alle de omkomne fra torsdag skrevet - både de fra den simulerte ulykken, og de som hadde blitt fjernet fra klasserommene sine. Nitten elever, én lærer.

I denne oppsatte begravelsen kom de 20 "living dead" inn i gymsalen i en prosesjon bak én kiste som representerte alle de døde. De satte seg ved siden av podiumet sånn at alle elevene kunne se for seg selv hvor mange, og hvem, vi hadde mistet i løpet av mindre enn én hel skoledag.

Etter Ms. Jordan hadde lest litt om både 15 minutes programmet, og om hendelsene fra torsdag kom noen av elevene opp til podiumet og leset brev de hadde skrevet til foreldrene sine. De av dere som trykket på linken i går så at forsiden til Every 15 minutes har et brev:
"Dear Mom and Dad, 
       Every 15 minutes someone dies as the result of 
an alcohol related collision. 
       Today, I died, and I never got the chance to tell you.."
Alle de innvolverte elevene hadde skrevet et brev til sine foreldre/familie der de tok et siste farvel. Noen sa unnskyld for de dumme valgene de hadde tatt - kjøre i beruset tilstand, sitte på med en sjåfør med promille etc. De takket foreldrene sine, ba dem om å ikke sørge for mye.. det var tungt å se mine egne venner delta i sin egen begravelse og lese brev de hadde skrevet til sine egne foreldre, fordi jeg visste hvor nærme jeg var til å måtte ta farvel med mine egne foreldre for 8 år siden.


Etter noen av elevene leste brev kom et par foreldre opp og leste brevene de hadde skrevet til sine omkomne barn. Én mor beskrev sjokket og sorgen. Hun snakket om hvordan hun aldri fikk se sønnen sin gjøre tingene han pleide å gjøre; marching band, hadet-kyss (hun var fransk) og en rekke andre eksempler som var spesielle for henne og sønnen hennes. Dette var den vanskeligste delen, for det gikk opp for meg akkurat hvordan min egen mamma og pappa må ha følt det da de fikk nyhetene om at jeg var innvolvert i en bilulykke. Jeg har jo alltid visst at det var ille for de, men jeg har nok ikke FØLT det før i dag, og det var veldig vondt! 

Jeg innser hvor utrolig sterke mine foreldre er, som ikke bare kom seg gjennom det, men samtidig tok vare på meg, og har fortsatt å støtte meg og gi meg frihet og selvstendighet til å leve mitt eget liv, selv etter jeg var så nær å miste det - det må være så utrolig vanskelig å sette meg fri på den måten når de var så nær å miste meg.
Men samtidig vet jeg at de alltid har villet at jeg skulle gå etter drømmene mine, og oppnå det jeg vil her i verden, og jeg vet at de vet at da må jeg settes fri og gis frihet etc., men det går opp for meg hvor hardt det må være!

Etter skoledagen var over satte Topp 8 av Track-kidsa seg i biler for å kjøre til Fresno til West Coast relays. Ettersom Liana, som egentlig skulle være med og kaste kulestøt og diskus, er i Boston for å sjekke ut Harvard college som hun har kommet inn på (applaus!!), ble jeg med for å kaste kulestøt, mens en av de andre jentene skulle kaste diskus under hennes navn.
Jeg fikk ny PR (personlig rekord), så det var gøy og sånt :) 

Nå er det på tide å skype med verdens beste foreldre som jeg elsker mer enn jeg noen gang kan beskrive og bevise♥

Fred, kjærleik og mer kjærleik
#

# every 15 minutes

..someone dies as the result of an alcohol related condition.
Torsdag og fredag denne uken hadde vi et opplegg på skolen kalt Every 15 minutes. Det er et program som informerer og påminner ungdom om farene med å kjøre i beruset tilstand. Anbefaler alle å trykke på linken og lese om det/se bilder.

Ettersom min US History lærer, Ms. Jordan, visste om bilulykken min i 2005 fortalte hun meg onsdag ettermiddag at det skulle være et opplegg som omhandlet bilulykker og at hvis det ble for ille kunne jeg få nøklene til klasserommet hennes og sitte der til det hele var over. Og med "det hele" mener jeg en simulasjon av en bilulykke - som jeg ikke kunne fortelle noen om, fordi det var en overraskelse...

Fire elever fra skolen var skuespillere i det som var en oppsatt front kollisjon mellom to personbiler - den ene sjåføren var i beruset tilstand (så høy promille at hun ble sendt rett i fengsel), og hennes heller-ikke-edru passasjer og venninne døde som følge av skadene hun ble påført av å bli sendt gjennom frontruten på bilen. Hun stoppet halvveis gjennom vinduet, akkurat sånn som jeg gjorde for snart 8 år siden (riktignok var jeg i et butikkvindu, men likheten var slående), og døde på stedet . Føreren av den andre bilen var edru men hadde ikke setebelte på. Han var ved bevissthet da politi/ambulanse/brannbil kom til stedet, mens venninnen hans som satt ved siden av han i forsetet, også edru, var bevisstløs. Han ble lam grunnet brudd i ryggvirvelen, mens hun døde av hodeskader.

To av de fire innvolverte døde på grunn av én persons valg om å kjøre bil i beruset tilstand.

Under simulasjonen av ulykken kom både politi, ambulanse og brannbiler til stedet, med sirener og blålys, og vi fikk se dem jobbe med hendelsen som om det var en ekte ulykke. Helikopter kom også til stedet for å frakte den ene passasjeren til sykehus. Jeg klarte meg fint gjennom simuleringen, helt til de begynte å løfte den døde jenta ut av bilvinduet etter å ha sendt de andre innvolverte til sykehus og glattcelle. Gjennom hele simulasjonen tenkte jeg "hmm, lurer på om de har samme prosedyrer i Norge", "sånn gjorde de med meg og", "så dette er hva som skjer før de kommer til syekhuset" etc. etc... men da de begynte å løfte den omkomne jenta ut av bilvraket ble det for mye, så jeg gikk til Ms Jordans klasserom og gråt uten stans i 20-30 minutter før resten av klassen kom tilbake da simulasjonen var over og jeg ble sendt til et rom der det var folk jeg kunne prate med - selvom alt jeg egentlig ville var å slippe å sitte i et klasserom med andre elever og måtte kjempe med meg selv for å ikke begynne å gråte igjen.
Men damene/jentene jeg pratet med var veldig koselige, og vi pratet både om det som hadde skjedd, og om alt mulig annet rart. Pluss at jeg fikk en teddybjørn!! Stort pluss :D han heter Freddy, i tilfelle du lurte ♥

Utover dagen ble én elev fjernet fra klassen sin hvert 15. minutt og erklært død, som et symbol på at hvert 15. minutt blir et liv tatt som følge av en promille-relatert bilulykke. Alle elevene som var med i både den simulerte ulykken og i å bli tatt ut av klasserommet hadde visst om dette i flere måneder, og hvorfor fant vi ut i fredagens program (som jeg skriver mer om senere)...

Vi hadde også et stevne på torsdag, hvor jeg fikk ny personlig rekord i høydehopp (132 cm), og andre plass i kulestøt (eller noe sånt), og var ikke like forferdelig i diskus som vanlig. Den andre skolen på stevnet var Notre Dame/Palma (katolsk privatskole, så ND er jenteskolen, Palma er gutteskolen), der Miriam (AFS-jente fra Østerrike) går. Det var utrolig koselig å se henne igjen, ettersom det går lang tid mellom hver gang vi ses, så vi pratet masse og fikk oppdatert hverandre. Ellers pratet jeg masse med alle de andre Track-kidsa, og det var utrolig god stemning på stadiumet! Alt i alt et utrolig bra stevne og en utrolig god avslutning på en ellers veldig tung dag!

Ettersom dette ble et innlegg med maaaasse tekst avslutter jeg det her og forteller dere om hvordan 15 minutes programmet fortsatte på fredag, mine reaksjoner til det, og også om stevnet jeg var på idag!

Fred, kjærleik og sterke inntrykk
#

# eh...

Okei, vet jeg har vært super dårlig på å oppdatere her, men denne uken har vært travel og slitsom. Har hatt ca null energi etter jeg kom hjem fra trening og skole hver dag, så derfor har jeg ikke akkurat prioritert blogging - pluss at det eneste det er å fortelle om er spring break (det kommer mer altså, lover), og at jeg fikk første plass i kulestøt på stevnet på onsdag (:

Annet enn det er det veldig lite å fortelle, bortsett fra at vi hadde invitational stevne i går, som gikk helt ok...egentlig litt dårligere, men men, det overlever jeg!

I dag står/sto lekser og rydding på plakaten (klokka er allerede halv seks, så jeg er godt i gang altså!), også skal jeg legge meg så tidlig som mulig ettersom jeg skal opp 5:30 i morgen for å dra på gymmen før skolen! Det er en ny greie jeg prøver, (blant annet ettersom min kjære mor ler når hun hører hvor mye jeg veier (selv om jeg gikk ned i vekt over spring break og bare er 3-4 kg tyngre enn da jeg kom hit i august)). Av og til nekter jeg å tro at vi er i slekt, for hun har ben som en gaselle, og jeg har...vel, jeg har ikke det! Også har hun en forbrenning av en annen verden! Livet er urettferdig..haha men men, jeg har i alle fall satt meg som mål å trene før skolen de dagene jeg ikke tar bussen (mandag, onsdag og fredag), i tillegg til ca 2 timer friidretts trening etter skolen hver dag, pluss invitational stevner nesten hver lørdag fremover!

Fred, kjærleik og treningspress
#

# ROADTRIP

Hei verden!!
Nå har jeg endelig fått begynt arbeidet med å lage kollasjer av alle bildene jeg tok, på det som har vært en av de beste feriene noen sinne!

Lørdag 23. mars, tidlig tidlig på morningen, satte vfamilien og jeg oss i bilen og startet roadtrip'en mot første stopp: Death Valley.

Vet at noen av bildene er i flere av kollasjene, men sånn blir det! (: Skulle gjerne hatt

bildene større, men hvis jeg setter str. opp ett hakk får de ikke plass....herlig, sant?!

Høydepunktet av dag 1 var Darwin Falls (som var første ordentlige stopp). Jason og jeg dro på klatretur til toppen av fjellet, som tok oss rundt 2 timer! Vi passerte rundt fem fossefall på veien, og utsikten ble bedre og bedre etterhvert som vi klatret høyere opp. Det var utrolig varmt og støvete (noe det gjerne er i ørkenen), så på vei ned badet jeg i et av fossefallene/oasene. 

Siden Jason og jeg brukte en halv evighet på å komme oss opp til toppen og ned - inkludert et steinras som nesten drepte meg (ja, på ordentlig!), og som vi en kort stund trodde traff vfar - begynte det å bli mørkt da vi satte oss i bilen igjen for dagens siste etappe, til hotellet vårt, Stonepipe wells. Det var et utrolig koselig hotell, med en restaurant som serverte helt fantastiske spear ribs!! De var så møre at kjøttet falt rett av benet da jeg satte tennene i det - NAM!!! Beste spear ribs jeg har hatt noen sinne tror jeg.
Hotellet hadde også basseng, som skulle være oppvarmet, men da Jason og jeg bestemte oss for å bade, i nitiden på kvelden, var det lite med det vannet som virket oppvarmet! Men vi badet fordet, og tok eviglange dusjer i varmt vann etterpå for å veie opp :)

Noe jeg kommer til å komme tilbake til i de neste innleggene er landskapet vi kjørte gjennom: det var utrolig fascinerende å se hvordan landskapet og klimaet endret seg. Ørken, oaser, øde landevei, sanddyner så langt øyet kan se, kratere, steinformasjoner, fossefall...det var nydelig!

Men nå er det på tide å komme seg på trening - første Track&Field trening siden forrige fredag...kan blir spennende! Vi har stevne på torsdag, så de tre treningene før det må jeg gi max! (Gjør jo det hele tiden, men de neste dagene er det ekstra viktig!)

Fred, kjærleik og ferieminner
#