Åh, jeg blir så glad når folk legger igjen kommentarer på bloggen (sepsielt siden det ikke skjer så ofte...), så da Julie spurte om jeg ikke kan skrive litt om miljøet på skolen, så følte jeg liksom ikke at jeg hadde noe valg :P
Dette er egentlig en ganske passende dag å skrive om det, and here's why: som dere sikkert har fått med dere er jeg en av de 12 jentene på skolens varstiy volleyball-lag (varsitylaget er førstelaget, so to speak). Jeg har aldri spilt volleyball før, så det at jeg kom med på laget er jeg utrolig stolt av, i tillegg til at jeg er utrolig takknemlig ovenfor treneren vår, Ms. Stupek, som gir meg sjansen, og ovenfor jentene på laget som har tatt meg i mot med åpne armer. Derfor prøver jeg så hardt jeg kan å gi noe tilbake, gjennom å gjøre alt jeg kan for å komme opp på nivå med resten av laget. Når man blir tatt i mot på den måten jeg har blitt er det derfor ganske vanskelig (for meg iaf) når man føler at man drar laget ned, fordi man er helt ny og uerfaren. Jeg skal ikke gå i detaljer, men på trening i dag slet jeg voldsomt med meg selv (mentalt), og den oppbakkingen jeg fikk fra laget var helt utrolig! Jeg har kjent disse jentene en drøy uke, men de støtter meg som om vi har kjent hverandre i flere år! Og dette er noe som går igjen over hele skolen. Så langt jeg har merket er det et utrolig godt miljø, både blandt elevene, men også lærer-elev. Jada, såklart gjelder ikke dette for alle 1200 elevene ved skolen, men det er noe som går igjen på nesten alle arenaer.
Her om dagen kom en helt random jente bort til meg i skolegården og la ut om hvor fint hun synes håret mitt er! Sånne ting skjer ikke i Norge, og det er det jeg liker best med Amerika; du kan snakke med hvem som helst, og at det å komplimentere noe er helt naturlig. Hjemme i Norge ser jeg utrolig mye jeg tenker at er fint eller kult osv, men det forblir en tanke, rett og slett fordi miljøet er sånn. Her i USA er det stikk motsatt! Og alle kan snakke med alle! Folk jeg har snakket med kanskje én gang før, eller folk jeg har én time med og som jeg aldri har snakket med, kan komme bort og si noe som "hey, we have fourth period physics together, right?!" og vips, der har du en ny venn!
Så som dere skjønner har jeg ingen ting å utsette på miiljøet på skolen! De er også veldig lite opptatt av klasser og alder - seniors, juniors og sphomores (og freshmen til en viss grad) henger sammen uten at det er et tema hvilket år de er født! (untatt når Tori tar med en sykt kjekk gutt, som ser ut som han er 19+ år, bort til oss og sier "guess how old he is!" og det viser seg at han er frickin sophomore...fml).
Dette er egentlig en ganske passende dag å skrive om det, and here's why: som dere sikkert har fått med dere er jeg en av de 12 jentene på skolens varstiy volleyball-lag (varsitylaget er førstelaget, so to speak). Jeg har aldri spilt volleyball før, så det at jeg kom med på laget er jeg utrolig stolt av, i tillegg til at jeg er utrolig takknemlig ovenfor treneren vår, Ms. Stupek, som gir meg sjansen, og ovenfor jentene på laget som har tatt meg i mot med åpne armer. Derfor prøver jeg så hardt jeg kan å gi noe tilbake, gjennom å gjøre alt jeg kan for å komme opp på nivå med resten av laget. Når man blir tatt i mot på den måten jeg har blitt er det derfor ganske vanskelig (for meg iaf) når man føler at man drar laget ned, fordi man er helt ny og uerfaren. Jeg skal ikke gå i detaljer, men på trening i dag slet jeg voldsomt med meg selv (mentalt), og den oppbakkingen jeg fikk fra laget var helt utrolig! Jeg har kjent disse jentene en drøy uke, men de støtter meg som om vi har kjent hverandre i flere år! Og dette er noe som går igjen over hele skolen. Så langt jeg har merket er det et utrolig godt miljø, både blandt elevene, men også lærer-elev. Jada, såklart gjelder ikke dette for alle 1200 elevene ved skolen, men det er noe som går igjen på nesten alle arenaer.
Her om dagen kom en helt random jente bort til meg i skolegården og la ut om hvor fint hun synes håret mitt er! Sånne ting skjer ikke i Norge, og det er det jeg liker best med Amerika; du kan snakke med hvem som helst, og at det å komplimentere noe er helt naturlig. Hjemme i Norge ser jeg utrolig mye jeg tenker at er fint eller kult osv, men det forblir en tanke, rett og slett fordi miljøet er sånn. Her i USA er det stikk motsatt! Og alle kan snakke med alle! Folk jeg har snakket med kanskje én gang før, eller folk jeg har én time med og som jeg aldri har snakket med, kan komme bort og si noe som "hey, we have fourth period physics together, right?!" og vips, der har du en ny venn!
.JPG) |
| Tori, en av jentene på laget - she's awesome, en dude jeg ikke vet hva heter, og meg (superpen, i know!) |
Så der har dere litt om miljøet på skolen! Jeg skal opp klokka fem i morgen også, med andre ord: god natt♥
#
No comments:
Post a Comment